Čokču / Nils-Anders Påve

Beskrivelse

Dán CDs Ántte Juhána Nils Ánte juoiggada nugo son dolin lea gullan boarrasit olbmuid juoigamin Sohppar ja Gárasavvona guovllus. Juoiggadettiin son deaivilit dajahallá ja govahallá guovllu juoiganvuogi mielde go muittaša olbmuid, dáhpáhusaid, eatnamiid ja bohccuid.
Nils Ánte lea riegádan 1938, orro Badje Sohpparis Ruoŧabealde ja lea mánnávuođa rájes johtán bohccuiguin Sárevuomi čearus mas leat láidumat sihke Norgga- ja Ruoŧabealde.

Čokču lea boares luohti. Go mon álgen ipmirdit, dalle dat lei juo. Čokču lea alla várri min orohaga duoddaris, allat ja jalgat birra, oidno álo. Báitá dego násti. Danin dan juiget.

Ja gal mon lean vuodján ja juoigan. Lohket vuojána maid buoret doalvvástit go juoiggasta. Mielamusat mon láven daid boares áldduid juoiggadit. Dá leat mu guovllu luođit, juoiggan vai eai vajálduhtto ja láhppo.

Dolin ii lean ieža musihkka leahkime, dat lei beare juoiggus. Mun lean juoigan go dan ferte.

Nu muitala Nils Ánte gii lea bohccuiguin bargan dan áiggi rájis go beaivválaččat gulle nuppi juoigamin bargguid siste ja go vánddardedje.

*    *    *

Nils Anders Påve joiker slik han i gamle dager har hørt eldre joike i Soppero og Karesuando området. Treffende karakteriserer han og minnes folk, hendelser, landskap og reinsdyr. Hans arkaiske måte å joike på har klare røtter i områdets joikedialekt.
Nils Anders, født 1938, er fra Övre Soppero i Nord-Sverige og har fra barnsben av flyttet med reinsdyr i Sarivuoma sameby som har sommerbeitelandet i Indre Troms på norsk side, og vinterbeitelandet på svensk side av riksgrensen.

– Allerede da jeg var liten var Čokču en gammel joik. Čokču er et høyt fjell i vårt beiteland, høyt og med flate vidder omkring. Man ser det alltid, skinner som en stjerne. Derfor joiker man det.
– Selv kjørereinen traver bedre når den joikes. Aller best liker jeg å joike de gamle reinsimlene.
– I gamle dager fantes ingen annen musikk, det var bare joik, forteller Nils Anders.

*    *    *

In this CD Nils Anders Påve yoiks the way he has heard elder people yoik in the Soppero and Karesuando area in Northern Sweden. In his chants he performs yoik lyrics describing and remembering people, incidents, landscapes and reindeers.
He is born in 1938 and lives in Övre Soppero in Northern Sweden. Since his childhood, he has migrated with his reindeer in Saarivuoma Sami village, which has its grazing lands in Norway and Sweden.

– In the olden days we did not hear any other music, only the yoik. And I’ve always felt the urge to yoik.

So tells Nils Anders Påve who has been working as a reindeer herder back in the times when people used to yoik during work and migration. Yoiking was a way of communicating, your voice informed your friends of your position.

– Čokču in an old yoik. When I began to understand, it was already old. Čokču is a conspicuous mountain in our grazing land, high with plain lands surrounding it, you will always see it. It shines like a star. Therefore it is yoiked.
– And I have yoiked in a sledge. Even the draught reindeer trots better when it hears a yoik. Best of all I like to yoik the old reindeer cows.
– These are the yoiks of my homeland, tells Nils Anders.