Eanni, eannážan / Nils-Aslak Valkeapää

Beskrivelse

Eanni, eannážan lea Beaivi, áhčážan girji (1988) bealálaš. Eanni, eannážan girjjis Áillohaš salasta olles máilmmi ja doalvu min maiddái eará guovlluide ja álbmogiid lusa maid ”eanan, eanni eannážan, vuohttu, vuhtoda salastis”.

Girjjis leat divttat, ivdne- ja čáhppes-vilges govat ja molemat. Visot dát dáidda biddjon oktii duođašta Áillohačča earenoamáš bargovuogi ja addá viidát ollisvuođa mas eatnamat, šattut, eallit ja olbmot čudjet oktii.

Áillohačča iežas govaid ja molemiid lassin, son luoikkahii govaid vuorkkáin ja eará govvejeddjiin.

*   *   *
Eanni, eannážan in 2001, became Nils-Aslak Valkeapää’s (1943-2001) final book.

The book combines poetry, original art work as well as color and black-and-white photographs – a composition technique that reflects Nils-Aslak Valkeapää´s unique creative aesthetic. In this book the indigenous peoples’ voices are expressed through poetry and imagery. The contrasts between insight and primitiveness in the traditional western sense of these words are transformed into a message about humanity’s relationship to the earth – something which we all depend on for our existence. As part of this there is also a cosmic and religious dimension of indigenous peoples’ faith and gratitude for everything that makes life beautiful and good.

The images are, in addition to the author’s personal photographs and paintings, collected from various archives and photographers.

*   *   *

Eanni, eannážan, 2001 – var den siste boka av Nils-Aslak Valkeapää (1943-2001) som ble publisert mens han levde. Den finnes gjendiktet til norsk Jorda, min mor og til engelsk The Earth, My Mother.

Eanni, eannážan ble make til Beaivi, áhčážan boken, 1988 (Solen, min far 1990, Aurinko, isäni, 1992, The Sun, My Father, 1997). I Eanni, eannážan utvides perspektivet fra det samiske til også å omfatte andre urfolk på jorda. Samene stod i sentrum i Beaivi, áhčážan, mens i Eanni, eannážan (Jorda, min mor) drar jeg-personen på besøk til andre urfolk både i jungel og ørken. Hele tiden er det likevel klart at jeg-et er en gjest, han prøver ikke å være som dem, men han registrerer likheter i verdier og levesett.

Boka er bygd opp av dikt, malerier og fotografier i farger og sort-hvitt, som i sum manifesterer Nils-Aslak Valkeapääs særskilte kunstform. I boka kommer naturfolkenes stemme til uttrykk i dikt og bilder. Kontrastene mellom opplysthet og primitivitet i tradisjonell vestlig forståelse blir et budskap om menneskets relasjon til Jorda, som den vi alle er avhengige av. Inn i dette kommer en kosmisk og religiøs dimensjon av naturfolkenes tro og takknemlighet over det vakre og gode i livet.

Bildene er, i tillegg til forfatterens egne fotografier og malerier, samlet fra ulike arkiv og fotografer.